Ja, i går måtte jeg gjøre det som jeg for 10 uker siden trodde jeg skulle slippe og gjøre. I går tok vi et siste farvel med vår sønn, prins, engel, babyboy Dennis. Igjen ble det en helt uvirkelig dag.. Hvorfor måtte dette skje oss? Det ble en liten markering med salmer, dikt og mange fine ord. Det ble en tøff, men samtidig en utrolig fin "avslutning". Jeg synes vi er veldig heldige med presten vi har her i Trysil, som gjorde dagen vi tok farvel med Dennis til en fin dag.
I forrige uke var vi til Elverum og hentet lille Dennis på sykehuset. Han hadde blitt lagt i en kiste når vi kom dit. Den minste kisten jeg noen gang har sett. Sikkert ikke lengre enn 45cm. Helt uvirkelig! Siden det hadde gått så lang tid ble vi rådet til å ikke åpne kisten og å se på gutten vår. Helt sykt at det har tatt over 2(!!!)mnd å få han "hjem" når de sa at det bare skulle ta noen få dager. Helt klart en sak VG skulle ha elsket å ha på forsidene sine. Men nok om det..
Etter vi hadde hentet Dennis i Elverum følte jeg meg veldig lettet. Nå visste jeg hvor han var og nå var det ikke lenge til begravelsen skulle ta sted. Selv om man føler seg lettet og litt videre i sorgprosessen vil jeg aldri komme over tapet av Dennis. Vi vil alltid føle at vi har en unge for lite. Dette er ikke noe som kommer til å gå over. Vi savner han masse, og vi får han aldri tilbake.
Mamma og pappa savner deg!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar