Svangerskapet med Dennis og baby girl

Svangerskapet med Dennis kom veldig brått på oss. Selv om graviditeten kom brått på, så fant vi fort ut at vi ville beholde lille spire i magehuset. Dessverre kom vi i en veldig vanskelig situasjon hvor jeg mistet alt fostervannet i uke 21. Legene trodde det var en abort på gang, og de ventet og ventet på at det skulle skje.. Men skjedde det? Nei.. Dennis var sterk og klarte seg i hele to uker uten fostervann, noe som legene ikke helt skjønte hvordan var mulig. Vi ble sendt til A-hus og fikk beskjed om at det ikke var noe håp og at vi burde ta abort siden jeg ikke hadde fostervann. For sjansen for at han overlevde noen uker til og en tidlig fødsel var minimal! Etter 23uker med Dennis i magehuset måtte vi avslutte svangerskapet. Det er det verste valget jeg har tatt, det er det verste jeg har opplevd og jeg håper jeg slipper å ta et sånt valg igjen!! Den dag i dag lurer jeg på om vi gjorde det riktige... Det får vi nok aldri vite..

 Dennis i uke 18

To måneder etter aborten ble vi begge veldig overrasket da jeg fant ut at jeg var gravid på nytt. Det var akkurat det vi ønsket og trengte, men vi hadde aldri trodd det skulle gå såå fort. Humøret ble med en gang mye bedre, men vi lurte veldig på hvordan dette svangerskapet kom til å bli iforhold til da jeg gikk med Dennis. 

 Baby girl i uke 13

Dette svangerskapet ble egentlig veldig likt det første. Ingen kvalme og ingen spesielle symptomer utenom trøtthet. Det er mange som sier at jeg er så heldig som ikke er kvalm, kaster opp, har halsbrann, hyppige toalettbesøk, kynnere osv.. Noen som klager over at det er så mye liv i magen at de ikke får sove på nettene.. Men jeg er ikke heldig. Jeg får kraftige magesmerter og blødninger så fort jeg anstrenger meg. Jeg har pga dette mistet babyen i magen min. Jeg har nå de samme smertene og blødningene som i forrige svangerskap. Jeg ble innlagt på sykehuset etter en kraftig blødning hvor dem trodde det var en abort på gang. 

Jeg har nå fått beskjed om at jeg på nytt kan miste vår lille, fine baby girl i magehuset pga de blødningene jeg har, på akkurat samme måte som jeg mistet Dennis. Hvis blodet koagulerer, kan dette feste seg i fosterhinna, og ved neste blødning kan det løsne og gjøre en rift i fosterhinna. Hva kan skje da? Jo, jeg kan miste alt fostervannet på nytt og oppleve det samme på nytt. 

Legene mente leenge at jeg kunne jobbe og leve normalt, men etter mange diskusjoner og kontroller hos flere leger, overleger og spesialister har de endelig funnet ut at det beste for meg er å ikke jobbe. Jeg var sykmeldt i en liten periode først, men nå går jeg på svangerskapspenger og skal antageligvis gjøre det resten av svangerskapet pga den jobben jeg har. I tillegg til at jeg ikke jobber, kan jeg heller ikke gjøre noe husarbeid, ikke ta turer på butikken for å handle mat, ikke stresse, ikke anstrenge meg...

Så nå lever jeg med reddselen av å miste baby girl i magehuset. Jeg er redd for å våkne opp til en dag med blødninger. Men samtidig er jeg så utrolig takknemlig for å være gravid på nytt, for å ha fått en ny mulighet til å bli mamma til vår baby girl. Det kan hende det går bra, men det kan også gå veldig galt. Jeg må være positiv, ha godt humør og ta det med ro, men det er ikke lett. 

Jeg kunne godt ha hatt alle andres plager, så lenge jeg fikk oppleve å føde en baby med et hjerte som slår og som kan gjør oss til de mest lykkeligste foreldrene i hele verden. Det er ikke noe annet jeg ønsker meg mer!

Så lenge jeg tar det med ro og får gå til spesialist, tror vi at det skal gå bra. Vi håper og tror det, men likevel tenker vi mye på det som har skjedd og det som kan skje igjen. 

Vi krysser fingrene og håper på det beste. Og jeg må bare takke alle dere som har støtta og støtter oss! Til alle dere som har hjulpet og hjelper oss igjennom dette! Dere er gull verdt og jeg setter veldig stor pris på dere! TUSEN TAKK! Hjerte.

-puss puss