Stakkars lesere, jeg legger virkelig ut mye av tankene mine på bloggen om dagen! Skjønner ikke hvordan dere holder ut.. Men tuuusen takk for at dere fortsatt er her!!
Dette er en tøff tid for oss, og jeg angrer ikke for at jeg har lagt ut historien om graviditeten, lille Dennis, tankene mine og hvordan vi har opplevd det hele.. Det er mye takket være dere at hvertfall jeg føler meg sterkere og sterkere for hver dag som går! Tusen takk! En ting jeg har hørt mye i det siste er at jeg er en veldig åpen person.. Og jeg tror de har rett! Hih..
I dag kommer det litt frustrasjon og sinne!!
Jeg har hørt noen positive historier om Elverum, men jeg må si at jeg har hørt veldig mange negative, og vår historie er ikke blant de positive. Vi har omtrent fra "dag" 1 (eller uke 15 i vår tilfelle) i svangerskapet hatt en dårlig opplevelse. Vi har ikke fått de svarene og den informasjonen vi burde ha fått. Vi har alltid lurt på "Hva skjer nå?" etter hver time vi har hatt. Det er helt klart at de noen ganger har holdt tilbake viktig informasjon.
Vi har alltid trodd at Titteliten skulle klare seg og komme til verden levende og frisk. Elverum ga oss et håp om at det skulle gå bra, det er hvertfall det vi har hatt følelsen av. De har sagt omtrent gjennom hele tiden sagt at jeg har måtte holde meg i ro, ikke stresse og ikke jobbe, og etter omtrent hver time har det stått "Truende sp.abort" på sykmeldinga mi, men dette har de aldri sagt direkte til oss. Dette er noe vi har lest selv hver gang vi har gått ut av sykehuset.
Selv etter alt fostervannet var borte gå de oss et håp om at dette kom til å gå bra om jeg klarte meg til uke 24, for da kunne de bare sende meg til Ullevål og ha en tidlig fødsel. Når vi får sånne beskjeder er det klart vi tror dette går bra. Han lever, hjertet slå, han klarer seg t.o.m. uten fostervann. Det er ingen som nevner noe om hva det vil si fostervann.
Fra dagen vi ble hentet med ambulanse og kjørt til Elverum hadde vi ikke lyst til å dra tilbake. Vi fikk minimal tilbakemelding om hvordan statusen til ungen vår var. Vi fikk vite at hjertet slo, han hadde lite fostervann og at vi kunne risikere og miste han. Det var så og si det eneste vi fikk vite. Hvorfor og hvordan har dette skjedd? Hva er årsaken? Hva skjer videre? Hvordan blir utviklingen til ungen framover? Hvilke konsekvenser kan dette få? Nei, ingenting. Etter undersøkelsen ble vi lagt på et rom, og der lå vi. Ingen kom innom, ingen lurte på hvordan det gikk, det eneste vi fikk høre var at det var middag kvart på ett. Så der satt vi og hørte babyskrik fra de fine, nyfødte babyene mens vi lurte på "Hva skjer nå?".
En annen ting som jeg synes virker helt bak mål når det gjelder Elverum er at de har valgt å ha Gyn og Føde i samme etasje. Gyn i ene korridoren og Føde i andre. De prøver å holde de i hver sin korridor, men hvis det blir overfylt må de flytte f.eks de fra gyn over til føde, eller omvendt. Vi kom oss aldri til Føde. Vi lå på Gyn og hørte de fine babyskrikene fra Føde mens vi den 5.august ikke visste hvordan det kom til å gå med Dennis. Og den 19.august var vi tilbake på Gyn og måtte på nytt høre de fine babyskrikene mens vi lå der og visste at vi ikke fikk høre de fra vår lille Dennis. Det er sikkert veldig praktisk for de ansatte at de har Gyn og Føde i samme etasje, men hva med de som blir utsatt for ufrivillig abort, mister det mest dyrebare de har, minster ungen(e) i magehuset? Det er tøft å høre og se de friske og nyfødte babyene!!
Dagen før vi skulle på A-hus var vi på IKEA og kjøpte seng til Dennis, fordi vi hadde blitt fortalt at det var håp. Dagen vi skulle på A-hus dro vi på en lekebutikk i nærheten og kjøpte en bamse til Dennis som han skulle ha fra dagen han ble født. Vi kjøpte den i tilfelle jeg ble lagt inn og det ble tidlig fødsel. Vi kjøpte den fordi vi hadde blitt fortalt at det var håp. Vi ville jo såklart at han skulle ha en bamse ved sin side fra dag 1 utenfor magehuset.
Hadde Elverum sagt sitt, så hadde vi ikke trengt og stresse med å kjøpe disse tingene + alle de andre innkjøpene. Hadde de ikke holdt tilbake all den informasjonen vi skulle ha fått hadde vi nå sluppet å sitte igjen med så mye smerte og så mange babyting.
Vi vet at abort skjer ofte, vi vet at vi hadde uflaks med riften i fosterhinna, men Elverum gjorde en stor feil ved å holde tilbake all den viktige informasjonen om situasjonen.
Om et par måneder skal vi til Elverum for å snakke med de om alt som har skjedd, så hvis jeg ikke har fått ut all frustrasjon og sinne nå, så får jeg det kanskje ut da. Håper bare de har skjønt feilen de har gjort og at det samme ikke gjentar seg med andre glade og gravide.
Vi vurderer å velge et annet sykehus ved neste graviditet, men det valget tar vi når den tiden kommer.
En dag skal vi også bli en familie, og vi gleder oss veldig til den dagen er her.
