★ På sykehuset ★

Jeg visste det..! Jeg var så sliten og trøtt i går, så det endte så klart med at jeg forsov meg i dag tidlig. Planen var å stå opp kl 05.30 i dag, for å kunne være på sykehuset til kl 08.30. Kl 06.30 våknet jeg, og vi fikk såklart veldig dårlig tid, men vi rakk det heldigvis! Vi hadde nesten god tid, siden både legen og sykepleieren hadde litt å gjøre før vi kunne komme inn.

Emma måtte opp nesten to timer før enn hun pleier, og var veldig trøtt, når de skulle begynne å stikke på henne for å få noen dråper blod. En veneflon ble satt i armen hennes, men det kom ingenting ut. Det ble mye fram og tilbake på hva vi skulle gjøre, og hvordan vi skulle løse dette.. Emma ble mer og mer sliten som timene gikk og hun ble stukket. De fant tilslutt en løsning, og etter tre timer med blodprøver og tester, ble det endelig godkjent. De pratet nemlig på at vi evt måtte komme tilbake om 4-5uker, for å ta nye prøver, men jeg nektet. 

Det har vært så mye fram og tilbake med dette siden i sommer, og så mye ekstra unødvendig styr! Jeg er så oppgitt over hele opplegget! De har gjort så utrolig mange feil, og jeg har mistet mange dager, uker og måneder av min permisjon pga dette! Jeg kommer til å bli skikkelig skuffet og lei meg om jeg ikke får utvidet permisjonen min. Hvorfor skal vi bli straffa for at helsevesenet gjør feil, gang på gang? Og Emma ble en ufrivillig prøvekanin, rett og slett....

Men ihvertfall, tilbake til dagens besøk på sykehuset.. Etter seks stikk i armer og fingre, og en god porsjon grøt, fikk Emma endelig sove litt. Og etter en time med søvn og venting på lege, fikk vi prate med legene hennes og reise hjem igjen. Planen var at vi egentlig skulle være der i et par døgn, pga denne testen, men når vi kom til sykehuset fikk vi vite at det bare ville ta en kjapp time. Det tok jo tre timer ekstra, men det var godt å høre at vi kunne reise hjem i dag.

Før vi reiste hjem tok vi en trilletur i det fine været, også måtte vi en liten tur innom H&M for å kjøpe litt klær til sommeren og bhg-start.

Jeg tenker mye på at Emma skal begynne i bhg til høsten. Jeg synes det er litt fjernt på en måte, for jeg synes tiden har gått så utrolig fort etter at Emma ble født. Vi har fått tre måneder ekstra med Emma siden hun kom tre mnd før termin, men likevel så har tiden gått så altfor fort. Det blir veldig spennende når Emma skal begynne i bhg, men litt "scary" også! 

★ PUSS PUSS ★

★ For et år siden... ★

Mamma nevnte noe i går som jeg hadde helt glemt. På søndag, 24.februar, var det et år siden jeg ble innlagt på Lillehammer sykehus med Emmalille i magehuset.... Det er så rart å tenke på! 24.februer 2012 var jeg 22+5dager på vei med Emma, og 19.august 2011 mistet vi Dennis på 22+6, vi visste jo ikke hvordan dette ville gå...

Den dagen fikk vi beskjed om at hvis Emma skulle komme på det tidspunktet, før uke 24+0 hadde det blitt abort.. Men dagen etter fikk vi en gledelig nyhet! Overlegene haddde pratet med Riksen og Ullevål om situasjonen min, og da hadde Riksen sagt at jeg skulle komme til dem, dem skulle hjelpe oss! Om Emma fortsatt var i magen når jeg kom til Riksen, bare noen dager etter, ville de gjøre alt for å redde henne! Det var den beste beskjeden vi hadde hørt på lenge! Så da fikk jeg to lungemodningssprøyter for å være på den sikre siden, for vi trodde hun skulle komme i ss.uke 23...

For ett år siden hadde vi så utrolig mye tanker og bekymringer. Vi visste ikke om dette kom til å gå bra, eller om det kom til å ende som forrige gang, når vi fødte en liten engel.

Vi telte timer, dager, uker, prosenter.. Hver dag økte sjansen med 1-2% på om Emma ville overleve om hun skulle komme mellom uke 23 & 28. Vi telte ned dagene til uke 28, når overlevelsessjansen var nesten 100%, og vi skulle tilbake til fantastiske Lillehammer. Selv hadde jeg en følelse på at hun ville komme 1.april, dagen jeg var 28uker på vei.. Og jeg hadde virkelig rett, hun kom 28+0, 1.april 2013 kl 06.26. 1159g og 37cm. 

Alt gikk bra, lykke på jord! Den følelse jeg satt med etter å høre det mest etterlengtede skriket når de bar henne ut av fødestua... Oord kan ikke beskrive den følelsen! Det er bare rett og slett den beste som kan tenkes!! Så nå sitter vi her, verdens lykkeligste og mest heldige foreldre, med verdens fineste jente, som på fredag er 11måneder allerede! Jeg kan ikke helt skjønne det når jeg tenker tilbake på hvordan situasjonen vår var for ett år siden. Men det kan vi takke Lillehammer sykehus og Rikshospitalet for!

Verdens fineste mirakeljente, vi elsker deg!

★ PUSS PUSS ★

★ Tanker.. ★

Jeg tenker veldig mye, hele tiden, på alt som skjer/har skjedd.. Alt vi har vært igjennom.. Men i det siste, etter at vi ble innlagt på sykehuset med Emma har jeg tenkt veldig mye.. På alt som har skjedd, og hvor mye vi på en måte har godtatt alt..

Vi har ofte hørt fra kjente og kjære, hvor bra dem synes vi har taklet alt, og hvor sterke vi har vært.. Og etter siste innleggelse har jeg tenkt mye på det.. Selv føler jeg at jeg ikke har vært så sterk som alle skal ha det til. Og nå som alt har roet seg litt ned, kjenner jeg veldig på det, hvor mye vi har vært igjennom, og det er ikke alltid like lett å tenke på.

Selv om vi ikke har følt oss sterke, har vi måtte vært sterke for Emma. Hun betyr alt for oss, hun trenger oss, og da kan man ikke legge seg ned å gi opp! Men likevel er det vanskelig det er tøft, 2011 var vårt verste år, 2012 var vårt tøffeste år, men tross alt vårt beste år.

Dette høres nok ganske egoistisk ut, men.. Når vi var på sykehuset sist fortalte jeg mamma hvor ensom jeg hadde følt meg.. Og akkurat det klarer jeg ikke helt slutte å tenke på.. Mamma sa at jeg kanskje delte for mye på fb og bloggen, slik at folk ikke tok kontakt.. Men er det noen unnskyldning? 

Når vi har medgang, kjenner våre venner oss. Når vi har motgang, kjenner vi våre venner.

I det siste har jeg også tenkt litt på bloggen. Jeg følt at jeg ikke har det samme behovet for å dele alt her på bloggen. Og det har kanskje dere også merket..? For mange av innleggene jeg har sagt og tenkt på å skrive har jeg drøyd leeenge, og t.o.m ikke skrevet, slik som innleggene fra dåpen, og det innlegget jeg nevnte i går.. Og når jeg tenker meg om har jeg følt at "jeg må blogge om det og det.. for dere.." Det blir helt feil for meg, for jeg tenkte først og fremst på at bloggen var for meg, spesielt etter vi mistet Dennis, som en terapi. Men når jeg ikke føler det lengre, hva nå? Så det jeg lurer på nå er om kanskje min bloggtid er over.. Bloggen tar også mye tid av hverdagen, og nå som Emma blir større og krever mer av oss, kanskje bloggen burde stoppe her... Jeg vet ikke helt, men det skal jeg finne ut av.

Men jeg har også tenkt på, om jeg fortsetter, at jeg kanskje bare skal dele bilder, biler fra hverdagen, og mindre tekst. Da tar ikke bloggen så mye tid, og da kan jeg heller dele mer i perioder om jeg ønsker det.

Det er dumt å slette bloggen om jeg angrer meg i ettertid..

Men jeg må bare takke alle dere som har stilt opp for oss, støttes oss, og fulgt vår hverdag her på bloggen. Takk for alle kommentarer, sidevisninger, nye og gamle lesere!

★ PUSS PUSS ★

★ Her bor vi atm ★

Velkommen til vårt isolat! Her er vi, dag ut og dag inn, jeg kunne ikke ha følt meg mer innesverret og hjelpesløs! ... Eller jo kanskje.. Når jeg hadde strengt sengeleie da jeg gikk gravid med Emma følte jeg meg ganske så hjelpesløs der jeg lå og ruget...

Så her bor vi, med warning skilt på døra! Nå har vi vært her i fem døgn, og jeg tror nok vi blir til over helgen. Emmas hals og lunger(?) lager mye lyd fortsatt, og jenta vår hoster, skriker og har det vondt. Det er så vondt å se på! Men heldigvis er humøret på topp, hun spiser og drikker bra, smiler, skravler og ler. Så det er godt!

Natt til i går sovnet hun ikke før etter kl 03 på natta, så jeg gruet meg veldig i går til natten som ventet, men i går kveld sovnet hun kl 23! Lykke på jord, også våknet hun ikke før kl 08 i dag tidlig!

Det var godt for henne å få litt søvn, for i dag har hun spist bedre og sovet et par ganger midt på dagen og i efta. Hun sover ikke så lenge som hun pleier, men en en halvtime/time er bedre enn ingenting!

Nå kommer straks pappaEspen for å besøke oss, og så jeg får meg en liten pause fra sykehuset. Det er ikke alltid like lett å være her. Alle er kjempehyggelig, flinke og hjelpsomme, men tankene og tårene strømmer på. Det har vært mye sykehus og bekymringer i 2011 og 2012, og det ble visst ingen stopp i 2013 heller. Det er tøft, men vi klarer oss. Barseltiden har ikke vært den beste, ikke som alle andre, men mye bedre enn forrige. Nok om det, jeg håper bare at Emma blir frisk snart, så vi kan komme hjem og nyte siste tiden av permisjonen..

Håper alt er bra med dere, og tusen takk for alle hyggelige kommentarer og hilsener! Det setter jeg stor pris på!

★ PUSS PUSS ★

★ Sorg og glede ★

Dagen i dag er en dag med veldig blandede følelser. Det er en dag med flere merkedager. Sorg og glede, smil og tårer, men det er nok mer tøft enn lett når jeg kjenner etter.

I dag er det nemlig et år siden vi gravla gutten vår, Dennis. Det er et år siden vi måtte begynne å se framover igjen, og ikke bakover. Det var en utrolig tøff og vanskelig dag, og jeg kjenner følelsene jeg hadde på den tiden inni meg nå. Det er vondt, det er sårt, det er helt tomt..

Og det er en ting jeg har veldig dårlig samvittigehet for, ovenfor gutten vår. Jeg føler at det er veldig respektløst, men der og da følte jeg at det var det riktige. Jeg ville nok ha noe annet å tenk på... For for et år siden, på denne datoen fikk vi også vite at jeg var gravid igjen, og at vi ventet et nytt håp til sommeren. Er det mulig? Det kan ikke stemme? Og opptil flere tester ble tatt.. Dette kom som et stort sjokk på oss, vi trodde ikke at jeg skulle bli gravid igjen så fort etter at vi mistet Dennis, men vi tenkte med en gang at det måtte være meningen! Vi skulle bli foreldre på nytt! Vi var utrolig glade og letta, spesielt jeg følte meg helt ødelagt og tom etter at vi mistet Dennis. Nå hadde jeg noe å se framover til!

...Og i dag er verdens beste Emmalille "4 måneder" (etter termin)! Tenk det, lille mirakeljenta vår som vi er så utrolig takknemlige for å ha her hos oss, hun vokser og lyser opp hverdagen vår! Vi trodde jo alle at jeg kom til å få et normalt svangerskap andre gangen, men der tok vi feil. Alle sier at det er så koselig å gå gravid, men jeg kan ikke si meg enig med dem. Jeg hadde to tøffe og vonde svangerskap som tok veldig på, fysisk, men mest psykisk! Jeg var på såå mange kontroller og ultralyder i begge svangerskapene. Innlagt på sykehus opptil flere ganger, og det ble også noen turer med ambulansen. I løpet av svangerskapet med Emma, fra uke 10 til uke 28 var jeg på hele 28ultralyd, det er ikke akkurat lite.. 

Som jeg alltid sier, som jeg føler at ikke har gått helt opp for meg... "Det gikk bra denne gangen, Emma er her hos oss!" .. Og jeg er så ubeskrivelig takknemlig!!! Dere aner ikke! Men om jeg orker å gå gravid en gang til.. Det vet jeg ikke.. Det har blitt "sagt" at vi skal få en gutt til, men akkurat nå orker jeg ikke å tenke på det, men på en annen måte ser jeg for meg at vi skal ha en til, en lillebror! Tiden vil vise..

I natt fikk jeg ikke sove.. Jeg lå lenge oppe, i flere timer og bare tenkte. Tenkte på Dennis, vår lille, fine engel som ikke fikk leve her sammen med oss. Jeg tenker på han hver eneste dag, og han er alltid sammen med meg, i hjertet og i tankene. 

Emma var også i tankene! Flere ganger om natta, om morgenen, om dagen og om kvelden titter jeg oppi senga hennes, eller der hun ligger og sover, bare for å se på henne. Jeg føler at jeg trenger å se henne, forsikre meg om at hun er der, forsikre meg om at hun puster. Jeg kan ikke leve uten henne, hun betyr alt for meg, og hun er verdens beste, fineste og skjønneste datter! Mamma elsker deg over alt på jord!

  ★ PUSS PUSS ★

★ 5 måneders kontroll ★

På fredagen i uka som var, var Emma på 5 måneders kontroll på helsestasjonen. For bare en måned siden var hun på 6ukers kontroll, og nå var hun på 5 måneders kontroll? Forstå det dem som kan..

Hun ble veid og målt, og vi fikk pratet en god del med helsesøstra i forhold til alle kontroller etc framover. Vi fikk også pratet litt om hvordan vi gjør det med mat videre. Slik som det er nå så spiser hun seks måltider om dagen, fra kl ca 06 - 22. Hun sover fortsatt nettene igjennom fra 21-22tiden til 06-07tiden. Hun virker veldig fornøyd, og har ikke ennå behov for noe annet enn mme. 

Det er på en måte rart å tenke på. Jenta vår er "like gammel" som jenta til Stine, og hun begynte med babymat for ca 1 & 1/2 måned siden (ved 4 mnd alder), mens Emma klarer seg fint med bare mme. Men sånn er det, når man er født for tidlig. Emma skulle jo egentlig ikke ha vært mer enn 2 & 1/2 måned nå.

Målene fra kontroll 22.august :

☆ Vekt: 5613 g

☆ Lengde: 56 cm

☆ H.O: 38,9 cm

Målene fra 5 måneders kontroll 14.september:

☆ Vekt: 6265 g

☆ Lengde: 58 cm

☆ H.O: 39,5 cm

Hun vokser bra, selvom hun ligger litt etter på lengden. Men hun har god tid. Siden hun er født for tidlig er det nesten mer normalt at hun er litt kort. Om hun fortsatt ligger etter på lengden ved 3-4års alder, vil hun få hjelp til å vokse, så det er bra, og null stress!

Vi skulle egentlig ha hatt en gutt på 13 måneder nå (egentlig 9måneder), men siden han ikke fikk leve sammen med oss har vi nå ei jente på snart 1/2år som egentlig skulle ha vært 3måneder nå snart. Man skal ikke ta alt for gitt! Tenk deg gjerne om et par ganger før du klager på småting og -plager! Det er ikke alle som får et "normalt" svangerskap, og det er altfor mange som ikke får ta med seg babyen sin hjem etter en fødsel. Det er mye sorg og tårer der ute! Mange barn får også varige men og er ikke like friske som alle andre barn. Vær takknemlig, og send noen varme tanker til dem som sliter og har det tøft!

I våre øyne er Emma helt perfekt! Hun lyser opp dagene våre, og vi koser oss veldig som foreldre til verdens fineste jente som snart er 1/2 år! Vi er så ubeskrivelig takknemlige for å ha henne her hos oss! Hun er vår mirakeljente!!!

♥PUSS PUSS♥

I morgen skulle han vært 1 år...

Dennis, sønnen vår, storebror til Emma, engelen vår.. I morgen er det ett år siden vi måtte ta farvel med lille babyboy som vi ventet 19.desember 2011. I stedet kom han 19.august i fjor, bare 5 måneder gammel i magehuset. Han kom så brått, så altfor tidlig, så stille til verden.. Det fantes ikke håp, det gikk ikke vår vei den gangen, hjertene våre ble knust, og vi følte oss helt tomme! Hva hadde vi gjort galt? Hvorfor kunne ikke vi få gutten vår i verden? Hvorfor fikk vi ikke beholde han? Hvorfor måtte vi kjenne på den verste smerten man kan kjenne, å miste sitt eget barn? Tårene strømmet på, og innimellom gjør de det fortsatt...

Det er kanskje rart for andre som ikke har opplevd lignede å tenke seg til det.. Men for dere som har gått gravid og fått barn, tenk om dere hadde mistet barnet deres.. Hvordan ville det ha vært? Jeg ble gravid bare en måned etter vi mistet Dennis.. Vi ble først veldig sjokkerte, hvordan kunne jeg bli gravid nå, så fort? Var det et tegn? Var det vår tur nå? Ville det gå bra denne gangen? Vi visste ikke helt hvordan vi skulle ta det. Skulle vi være glade? Kunne vi vise glede når vi for kort tid siden hadde mistet storebror? Sorg? Glede? Tårer? Latter? Det var ikke lett... Men vi hadde et nytt håp i magen, og det skulle vi ta godt vare på og elske like høyt som vi elsket storebror!

Mange synes kanskje det er ganske drøyt at jeg kan legge ut så mye om han og tankene mine her på bloggen.. Jeg er ikke redd for å være åpen om det, og jeg har fått bearbeidet mye av sorgen min her på bloggen, med alle dere, venner, familie, kjente, "kjente" via bloggen og ukjente. Det har hjulpet meg mye igjennom sorgen, det har på en måte lindret smertene noe. All støtte og omsorg er gull verdt under en så tøff tid! Tusen takk! 

Det er så vondt, det er så meningsløst.. Hvorfor fikk ikke Dennis leve? Hvorfor måtte akkurat vi oppleve å miste sønnen vår? Det eneste vi har fått gitt han er en grav, og det eneste vi kan gjøre for han er å pynte og stelle graven. Plante blomster, tenne et lys eller ti, besøke han.. Det var ikke slik vi ønsket det skulle være!

Nå kunne vi egentlig ha hatt en 1åring i hus, en liten gutt, en aktiv, krabbende gutt, med navnet Dennis! I stedet har vi en grav å gå til, og ei lillesøster som lyser opp dagene våre! Jeg er så utrolig takknemlig, og så stolt av henne! Jeg er så ubeskrivelig glad i henne, og det passer jeg på å fortelle henne og vise henne all day long! Hun er vår lille solståle, hun er vår datter, hun er den vi elsker over alt på jord! Det var like før vi holdt på å miste henne også, men det gjorde vi ikke, heldigvis! Vi nyter dagene, barseltiden, all latter, prat og alle smil som kommer fra verdens fineste jente! Jeg er så lykkelig, jeg er så heldig som har Emma! Nå har vi en sønn i himmelen og en datter her sammen med oss på jorden.

I morgen blir det nok en tøff dag, med enda flere tanker og følelser enn i dag.. Jeg gruer meg, men jeg skal vise Dennis all min kjærlighet via Emma! Han vet jeg tenker mye på han, og at jeg savner han!

I morgen kommer det kanskje litt bilder fra dagen vi tok et siste farvel med Dennis. Dennis; ønsket, elsket og savnet! For alltid i våre hjerter!

♥PUSS PUSS♥