Fødselshistorie

Nå kommer den etterlengtede fødselshistorien. Om du ikke vil lese den, så stopp her.. OBS, OBS! Langt innlegg!

Torsdag 29.mars 2012

Natt til torsdag fikk jeg kraftige rier som holdt på en god stund. Jeg hadde ei jordmor som satt ved sengen min hele natten. Hun sjekket riene mine, tok CTG på meg og fant ut at en lege måtte komme å se på meg og hvordan lille babygirl hadde det. Babygirl hadde det som plommen i egget, men med en stor blodansamling som irriterte livmoren, og en livmorhals som var halvert fant de ut at jeg måtte få noe riedempende. Jeg fikk først et par stikk"piller", men når de ikke hadde noen virkning ble jeg satt på noe mer kraftigere. Dette var riedempende som gikk inn i blodet som skulle gå jevnt med 8ml i timen over to døgn.. Dette var redningen og vi fikk utsatt fødselen med noen dager til..

Resten av torsdagen og fredagen holdt det seg rolig uten noen smerter.

Lørdag 31.mars 2012

Lørdagmorgen i 8 tiden var det slutt på medisinen, og vi lurte veldig på når det ville skje noe neste gang og hva som ville skje. Blødninger? Rier? Kynnere? Fødsel?

I 13-tiden begynte jeg å få litt magesmerter, men dette var minimale smerter i forhold til hva jeg hadde hatt tidligere. Det ble tatt flere CTG og alt var bra med babygirl. Smertene ga seg ikke, men de ble heller ikke noe verre. Vi tok magebilder (de siste), og på kvelden feiret Espen og jeg at vi hadde klart 28 uker. HURRA, det var jo det som var det store målet!!!

Natten kom og vi la oss for å sove. Jeg i sykesengen og Espen på madrass en meter fra sengen min.

Søndag 1.april 2012

Kl 03.45 våknet jeg av at jeg måtte på do. Jeg la meg for å sove igjen, men hadde nå mye kraftigere magesmerter. Jeg fikk ikke sove og ringte på til jordmora. Hun tok CTG på meg pga riene jeg hadde hatt tidligere, men ville prate med legen først, også skulle jeg si ifra om noe endret seg.

(Ca kl 04.30) Plutselig kjente jeg et trykk i sjeden, og jeg gikk på do siden jeg kanskje trodde det var en koagel som kom ut. Det kom ganske mye "blod", med det stoppet brått og jeg la meg i senga igjen. (04.45) Nå kom takene oftere, de var MYE vondere og jeg prøvde å vekke Espen uten å lykkes. Jeg ringte på jordmora på nytt som sa at vi skulle inn å ta en UL. Jeg fikk såvidt liv i Espen, og spurte om han skulle bli med. Jordmora og jeg gikk inn til legen, på rommet ved siden av. Espen spratt ikke opp med det første, men jeg trodde han hadde vært på undersøkelsesrommet tidligere, så jeg trodde han ville komme etter.

Jeg begynte å blø en del, takene ble verre og verre, og jeg ålet meg opp på benken. Legen jeg var hos kjente ikke til meg og spurte om jeg hadde hatt så lite vostervann tidligere. Nei, sa jeg, men trodde kanskje det hadde gått da jeg kjente det trykket. De måtte ta en UL vaginalt, og den viste at livmorhalsen var på 0cm, så de tok en bakterieprøve og sjekket åpningen (kl 06.20). Åpningen var på 4cm og legen sa at fødselen var i gang. "ÅNEI! Jeg skulle jo ha keisersnitt!!". Legen var flink med å roe meg ned, men det var dette jeg fryktet og var så redd for, siden jeg hadde hatt en abort i august i fjor, og ikke ville at fødselen skulle minne meg om aborten.. Siden jeg ikke fikk bedøvelse under aborten, sa jeg at jeg krevde epidural denne gangen. Jeg skulle få epidural og alt skulle gå bra! Magen romlet og jeg sa at jeg var sulten. Legen sa at vi hadde god tid, jeg kunne gå bort til føden som bare var noen meter borti gangen, og jeg skulle få mat. De ringte nyfødt intensiven så de skulle stå klare ved fødestua når hun kom. Når jeg kom ut av rommet sto heldigvis Espen på utsiden, han visste jo ikke hvor vi var. Et par jordmødre kom trillende med senga mi så jeg skulle slippe å gå. Vi kom inn på føden og jeg ble stående ved fødebenken for å puste meg igjennom riene. "Jeg hadde rett, hun kommer virkelig 1.april, akkurat som jeg sa", sa jeg. Riene var vonde, men så lenge jeg pustet meg igjennom dem gikk det veldig bra. Vi fikk ei ny jordmor som ordnet alt klart til fødselen og epidural. Men plutselig kjente jeg det begynte å presse! Nå kom pressriene for fullt! Jordmora sa at jeg skulle legge meg på benken, men jeg var så redd for at det skulle skje henne noe, at hun var lengre ute enn vi trodde.. Men jeg kom meg opp og begynte å presse. Smertestillende? Epidural? Nei, det rakk vi ikke, for etter fire press i løpet av (toppen) 1minutt var hun ute. Kl 06.26 1.april 2012 ble hun født, bare 6minutter før hadde jeg en åpning på 4cm!

"Lever hun?" spurte jeg, men ingen svarte. Det kom noen inn og hentet henne, og i det hun gikk ut av døra hørte vi er skrik! Lykke på jord, hun lever! FOR EN LETTELSE! Vi fikk jo ikke oppleve at hun ble lagt på brystet mitt, hun var jo så liten, født 12uker for tidlig og livet sto på spill! Espen fikk bli med inn på rommet der hun lå, mens jeg måtte prøve å "føde" morkaken. Dette gruet jeg meg veldig til siden jeg hadde så sterke smerter, blødde som foss (1,5liter) ved aborten og måtte operere. Et press og morkaka var ute. Jeg hoppet inn i dusjen på fødestua for å vaske bort det verste, og gikk inn på rommet der Emma lå, før hun ble trillet bort på nyfødt intensiven. Jeg husker ikke mye, men jeg husker at hun var så liten, men så stor iforhold til storebror, og at hun var den mest nydeligste jeg hadde sett! Det sto mange leger og sykepleiere der, hvor mange? Nei, det vet jeg ikke, men de var overrasket over at jeg var på beina allerede.

Alt gikk jo så fort! Alt gikk så bra! Jeg skjønte ingenting! Jeg skjønte ikke helt hva som hadde skjedd, at hun var født og at hun levde! Den største delen av marerittet var over! Alt jeg hadde gruet meg sånn til var over på under 10minutt! Gjett om jeg var lettet! Jeg skulle egentlig sende melding til mamma når fødselen var i gang, men det kunne jeg glemme! Emma hadde jo sikkert klart å komme ut før jeg hadde fått tatt av tastelåsen..

De fortalte i ettertid at om jeg hadde gått bort til fødestua, så hadde jeg garantert fødd på veien bort. Det var snakk om max 20meter. Da kan man si at det går fort. Så jeg er utrolig glad for at Lillehammer tok meg på alvor, at jeg ble innlagt på Riksen, at jeg ikke ble sendt hjem (jeg var nemlig veldig redd for det gjennom alle de 5ukene jeg lå der siden det var en del som ble sendt hjem) og at jeg var på rett sted til rett tid!

Etter jeg fikk se henne ble jeg trillet tilbake på rommet mitt, og vi ble servert frokost med flagg! Lykke! Vi klarte det, det gikk endelig bra denne gangen!

Etter frokosten skulle jeg egentlig sove litt, så jeg var litt utvilt til vi kunne komme inn til Emma, men det klarte jeg ikke. Den store gladnyheten ble sendt rundt til familie og venner, men det var ikke alle som trodde på oss. Det var jo 1.april! T.o.m. mamma trodde ikke på meg med det første! Dette kunne jeg aldri i verden ha spøkt om!

Da klokken nærmet seg 10 fikk vi endelig komme inn å se henne igjen. Lykken og gleden var så stor, men jeg kunne ikke helt skjønne det! Men hun var helt klart verdens fineste! 

Jeg er så utrolig glad for at Espen var der sammen med meg, og at hun ikke kom senere på dagen. Espen skulle egentlig dra hjem igjen senere på dagen, siden han skulle på jobb dagen etter, og om hun hadde kommet da, hadde jeg ikke hatt Espen eller noen kjente der i det hele tatt. Jordmødrene og legene, jeg hadde aldri sett dem før! Så hun kom virkelig på rett sted til rett tid!

Siden jeg har hatt to rakettfødseler, kommer jeg ikke til å være langt unna sykehuset neste gang! Og jeg håper jeg virkelig slipper å ha så tøffe og vanskelige svangerskap mer! Det tror jeg ikke jeg orker! 

Nå skal verdens fineste jente og datter ha mat, så nå må jeg logge meg av.


Sov søtt, jeg titter innom igjen i morgen! Gjør dere? 

♥PUSS PUSS♥