fredag 2. september 2011

Svangerskapet som brått tok slutt for to uker siden...

26.juni var jeg hos legevakta pga kraftige magesmerter og store blødninger, og vi fikk vite at jeg var gravid. Vi ble sendt direkte til Elverum og fikk vite at jeg var 15uker på vei. Jeg ble sykmeldt pga blødningene, magesmertene og fare for truende spontan abort.

Etter dette var vi på kontroller jevnlig i Elverum for å sjekke tilstanden.

22.juli fikk vi vite at vi ventet en gutt 19.desember 2011 og at blødningene hadde blitt borte, alt så bra ut med Titteliten og at jeg kunne begynne å jobbe igjen. Dagen etter var jeg tilbake i jobb og neste dag var smertene og blødningene tilbake, og jeg ble på nytt sykmeldt.

3. & 4. august begynte jeg på barnerommet. Jeg mala, mala og var virkelig ivrig og glad for at å bli mamma.

På natten, 5.august (etter all malinga) fikk jeg nye, store blødninger når jeg skulle legge meg til å sove. De stoppet, jeg trodde alt var bra og jeg la meg for å sove. I 6-tiden på morgenen våknet jeg av store blødninger. Disse var større enn noen gang. Jeg ble redd og bekymret for Titteliten i magehuset, tårene strømmet på og mamma trodde jeg hadde mistet Titteliten. Så vi ringte 113, ambulansen kom og vi ble kjørt til Elverum. Jeg ble undersøkt når vi kom fram og på UL fikk de se at jeg hadde lite fostervann, men at hjertet til Titteliten slo. Vi ble veldig lettet begge to, men vi fikk følelsen av at det var noe de ikke fortalte oss. Vi ble lagt på et rom til blødningene hadde roet seg, og ved halv fem var vi ute av sykehuset og på vei hjem igjen.

12.august var vi tilbake i Elverum på ny kontroll for å se om fostervannet var tilbake. Dessverre var tilstanden den samme og vi ble satt opp på ny kontroll om en uke. Vi ble fortalt at hvis Titteliten klarte seg til uke 24 kunne de sende oss til Ullevål for en vurdering av situasjonen og evt starte fødselen. I Elverum kan de ikke starte fødseler før etter uke 32. Nå krysset vi fingrene for å komme oss til uke 24 og Ullevål.

16.august fikk vi en tlf fra A-hus om at legene i Elverum hadde skaffet oss en time hos spesialist Martin P. Lundring på A-hus. Vi ble superhappy og tenkte at nå er det håp og alt vil gå bra.

17.august hadde jeg min første time hos jordmor hvor jeg endelig fikk helsekortet som alle legen har mast på siden 26.juni.

18.august kl 13 var vi på A-hus og sååå klare for time hos Lundring. UL varte i 35minutter! Dessverre fikk vi ikke den beskjeden vi hadde håpet på. Det var ikke noe fostervann igjen og lille Titteliten lå som i en vakumpakket pose. Han hadde masse urin i blæra, for det er jo babyen som produserer fostervannet, men det hjalp lite når Lundring sa at det var en rift i fosterhinna som gjorde at jeg lakk fostervann og at det ikke kom til å fylles opp igjen. Han fant også ut at det Elverum hadde trodd var fostervann 5. og 12.august var en blodansamling. Titteliten har vært tøff og sterk og klart seg lenge, men dessverre ville ikke dette svangerskapet gå bra. Vi kunne krysse fingrene og håpe at han klarte seg et par uker til og se hvordan det ville gå, og evt ha en tidlig fødsel. Men han fortalte oss at han ikke kom til å klare seg lenge med tanke på at det ikke fantes fostervann, og hvis vi tok en tidlig fødsel og han klarte seg kom han mest sansynlig til å få varige men. Han ville antageligvis slite med lungene siden lungene trenger forstervann for å utvikle seg. Lundring ringte til Elverum for å sette oss opp på en ny time neste dag så vi skulle få litt tid til å bestemme oss, om vil ville fortsette eller avslutte. Siden jeg nå var i 22 +5 uker på vei, hadde vi ikke lang tid på å bestemme oss. Etter 24 + 0 kan man ikke ta abort.

Vi skjønte ingenting!! Vi som trodde at alt skulle ordne seg, så fikk vi plutselig beskjed om at dette går ikke.. WTF?!?! Er det noe Elverum ikke fortalte oss? Ville de ikke fortelle det selv, så de sendte oss til Lundring for at han skulle fortelle det?!?

19.august kl 9 var vi i Elverum og måtte ta det tøffeste valget vi noen gang har gjort. Jeg hadde ikke ord. Hvorfor måtte vi ta et sånt valg? Jeg hadde jo kommet så langt! Som dere sikkert har skjønt nå så valgte vi å avslutte. Veldig mye mot vår vilje, men det var veldig liten sjans for at dette skulle gå bra. Og hvis han klarte seg er det ikke sikkert han fikk et bra liv pga varige men. Det beste for babyen er å være i magen med fostervann ut svangerskapet så man får utvikle seg, vokse og bli klar for verden. Når vi fikk fortalt at vi bestemte oss for å avslutte måtte vi underskrive på papirer før det måtte bli godkjent og vi kunne ta abort. Helt utrolig at når man først har bestemt seg så må man kanskje vente opptil en dag før man kan begynne. Vi ble lagt inn på et rom på gyn og da var det bare å vente. Heldigvis slapp vi å vente så lenge.

Kl 13 ble det godkjent og vi kunne begynne. Jeg fikk tabletter for å sette det igang. Dessverre fikk vi igjen beskjed om at dette kunne ta flere dager, men siden jeg ikke hadde fostervann gikk det mest sansynlig fort. Jeg fikk også masse smertestillende siden dette var mer enn nok smertefullt fra før. Jeg fikk tabletter hver tredje time og måtte da ligge i ro de to første timene hver runde.

16.15 var det ny runde med både tabletter og smertestillende. Denne gangen fikk jeg spertestillende med sprøyte. Når det begynte å skje mer skulle jeg få epidural for å slippe de verste smertene. Magen var helt steinhard og det hadde begynt å murre mer enn ved første runde. Jeg ble bråkvalm av sprøyta og kastet opp. Følte meg full og var så sykt trøtt, men jeg ville ikke sove. Espen derimot sov som en stein.

19.30 var det ny runde. Men denne gangen hjalp ikke sprøyta med smertestillende, så jeg ringte på jordmora og hun kom med mer smertestillende. Smertene var helt sinnsyke og før vi fikk satt sprøyta måtte jeg plutselig presse. Jeg hadde virkelig ikke forberedt meg på dette. Og det ble ingen epidural på meg. Det gikk ikke opp for meg at jeg virkelig skulle føde før jeg fikk pressriene. Og mens jeg drev og pressa begynte de å lære meg hvordan jeg skulle presse. Snakk om at ting går litt for fort. Vi fikk vekt Espen og han satt ved min side hele veien. Verdens beste uten tvil! Fødselen gikk veldig greit. Han kom med rompa først og det gikk veldig greit, men hode sleit vi litt med å få ut.

20.25 var han ute og vi hørte ikke noe babyskrik, ikke en eneste lyd. De bar han ut så jeg skulle få ut morkaka, men det var lettere sagt enn gjort. Den ville virkelig ikke ut. Det gikk ikke opp for meg at jeg hadde født før de kom inn igjen med han. Han var så fin. En lang og fin gutt. Vi fikk holde han en stund før jeg måtte prøve å få ut morkaka. Pressriene fortsatte, men det eneste som kom ut var blod. Og plutselig kom tårene. Jeg ble oppgitt og ønsket bare at det skulle være over. Fødselen gikk jo så "bra". Det verste var etterpå. Så mye blod, så mye tårene, så mye smerter og ingen morkake som ville ut. Mange leger og sykpleiere gikk inn og ut av rommet. De skjønte at morkaka ikke ville komme ut av seg selv, så jeg måtte operere, men jeg måtte vente fordi det var ei som skulle inn før meg. Jeg lå og vrei meg i smerter, men ingen gjorde noe med det. Jeg måtte skrike og "kjefte" på de for at de skulle reagere. Da fant de ut at jeg skulle få bli operert først, så de trillet meg ned og inn på rommet med de grønnkledde (ca kl 22). Endelig narkose og bort med smertene! Ved midnatt våknet jeg igjen. Smertene var borte, endelig. Jeg hadde ledninger, sprøyter og slanger overalt. Men nå var det over..

Jeg hadde mistet over 1,5 liter blod. Morkaka hadde grodd fast så det var ikke rart den ikke ville ut. De sleit virkelig med å få den ut, og den ble sendt til obduksjon med en gang. Selv om jeg hadde mistet så mye blod fikk jeg dra hjem dagen etter med en blodprosent på 9,3. Lille Dennis ble sendt til Ullevål til obduksjon mandagen etter.

Vi er veldig skuffa over Elverum som ikke fortalte oss før at dette ikke kom til å gå bra når de visste det, lenge før den 19.august. Vi trodde jo dette skulle gå bra når de ikke hadde fortalt oss det de burde ha fortalt oss. Jo lengre man venter, jo verre blir det.

Lille Dennis, den fine gutten vår ble født 19.august 2011, 4mnd før termin, kl 20.25. Han veide 605g og var 32cm lang. Dessverre fikk han ikke leve. Lille engelen vår.. Hvil i fred! Vi savner deg!

Dette ble et veldig langt innlegg, men det har skjedd mye i dette korte svangerskapet som brått tok slutt.

9 kommentarer:

Anita H. sa...

Hei Line!

Tårene triller. Du er utrolig sterk som vil dele dette med oss som leser bloggen din.

Ønsker dere lykke til videre, og ta vare på hverandre.

Klem

Liine sa...

Hei Anita! Jeg kan ikke si at jeg føler meg så sterk, men det er godt å få skrevet det ned, og føler det er lettere å gå videre når folk vet historien.. Takk, vi tar godt vare på hverandre og hjelper hverandre å komme igjennom dette:) har aldri følt meg så nærme Espen, som jeg gjør nå:)

Klem

Anne Myrvang sa...

Hei Line!
Det er utrolig sterkt å lese det du har skrevet! Det er vanskelig å forestille seg hva dere har gått igjennom! Dere er tøffe!!! Ta godt vare på hverandre :)
Tenker på dere hver dag <3

Gode klemmer

Siljea88.blogg.no sa...

Dere er kjempe tøffe! Lykke til videre.. Klemmer :)

Anonym sa...

Åh Line<3 så utrolig tøft gjort å skrive dette.Ble helt satt ut jeg.Var verre enn jeg trodde.Så mye smerter.Og elverum høres jo helt borte ut.Fy fader.Men må virkelig si at du har vært sterk og tøff som har gjennomgått dette.Virkelig.Beundrer deg :)Stå på og gi aldri opp.Du har jo opplevd det verste som finnes,så herfra kan det bare gå en vei-fremover:)Tenker på deg snupp:) Klemmer Stinemor;)

Liine sa...

Takk alle sammen <3 <3 <3

Dere aner ikke hvor mye jeg setter pris på dere og deres kommentarer i denne tøffe tiden <3

MindeCaroline sa...

Tårene renner, herregud så sterk du er!
Beundrer deg, og tusen takk for at du ville dele historien deres.
Så bitteliten♥
Du har opplevd det utenklige, det vanskeligste. Du kommer helt ikkert styrket ut av det på en måte. Nå skal det snart gå oppover igjen♥ I mens sørg og få det ut, ta vare på hverandre!

Klemmer

Liine sa...

Takk, Minde. Selv om det kanskje kan virke som at jeg er sterk, så føler jeg meg ikke så sterk.

Ja, han var en fin, liten minibaby♥ Vår lille engel!

♥Kram

Anonym sa...

Dere er kjempe sterke , synes veldig synd på dere! Håper på at dere får det bedre snart og en til liten titteliten! <3 Tenker masse på dere nå!

Klem fra Anna <3