onsdag 30. januar 2013

★ Tanker.. ★

Jeg tenker veldig mye, hele tiden, på alt som skjer/har skjedd.. Alt vi har vært igjennom.. Men i det siste, etter at vi ble innlagt på sykehuset med Emma har jeg tenkt veldig mye.. På alt som har skjedd, og hvor mye vi på en måte har godtatt alt..


Vi har ofte hørt fra kjente og kjære, hvor bra dem synes vi har taklet alt, og hvor sterke vi har vært.. Og etter siste innleggelse har jeg tenkt mye på det.. Selv føler jeg at jeg ikke har vært så sterk som alle skal ha det til. Og nå som alt har roet seg litt ned, kjenner jeg veldig på det, hvor mye vi har vært igjennom, og det er ikke alltid like lett å tenke på.


Selv om vi ikke har følt oss sterke, har vi måtte vært sterke for Emma. Hun betyr alt for oss, hun trenger oss, og da kan man ikke legge seg ned å gi opp! Men likevel er det vanskelig det er tøft, 2011 var vårt verste år, 2012 var vårt tøffeste år, men tross alt vårt beste år.


Dette høres nok ganske egoistisk ut, men.. Når vi var på sykehuset sist fortalte jeg mamma hvor ensom jeg hadde følt meg.. Og akkurat det klarer jeg ikke helt slutte å tenke på.. Mamma sa at jeg kanskje delte for mye på fb og bloggen, slik at folk ikke tok kontakt.. Men er det noen unnskyldning? 

Når vi har medgang, kjenner våre venner oss. Når vi har motgang, kjenner vi våre venner.


I det siste har jeg også tenkt litt på bloggen. Jeg følt at jeg ikke har det samme behovet for å dele alt her på bloggen. Og det har kanskje dere også merket..? For mange av innleggene jeg har sagt og tenkt på å skrive har jeg drøyd leeenge, og t.o.m ikke skrevet, slik som innleggene fra dåpen, og det innlegget jeg nevnte i går.. Og når jeg tenker meg om har jeg følt at "jeg må blogge om det og det.. for dere.." Det blir helt feil for meg, for jeg tenkte først og fremst på at bloggen var for meg, spesielt etter vi mistet Dennis, som en terapi. Men når jeg ikke føler det lengre, hva nå? Så det jeg lurer på nå er om kanskje min bloggtid er over.. Bloggen tar også mye tid av hverdagen, og nå som Emma blir større og krever mer av oss, kanskje bloggen burde stoppe her... Jeg vet ikke helt, men det skal jeg finne ut av.


Men jeg har også tenkt på, om jeg fortsetter, at jeg kanskje bare skal dele bilder, biler fra hverdagen, og mindre tekst. Da tar ikke bloggen så mye tid, og da kan jeg heller dele mer i perioder om jeg ønsker det.

Det er dumt å slette bloggen om jeg angrer meg i ettertid..

Men jeg må bare takke alle dere som har stilt opp for oss, støttes oss, og fulgt vår hverdag her på bloggen. Takk for alle kommentarer, sidevisninger, nye og gamle lesere!


★ PUSS PUSS ★





5 kommentarer:

Anonym sa...

Kjære Line!
Det handler ikke om at vi er sterke. Men vi prøver å komme oss gjennom situasjonen som best vi kan, fordi vi må. For unga våres, som vi elsker over alt på jord. Men tilslutt så vokser vi på det vi har vært gjennom, og det gjør oss sterkere. Håper du fortsetter å blogge, synes du har mange fine innlegg om din lille søte familie, og fine interiørtips (inspirasjon). Men skjønner at det tar mye tid.

Stå på Line.

Klem Anne Berit

StineAdriana sa...

FineLine ;) <3
Jeg skjønner deg veldig godt.Det skal jo være gøy å blogge,ikke et ork og mas.Du skal jo blogge hvis lysten og motivasjonen er der.Men når alt kommer til alt er "blogging" ikke viktig.I forhold til tid med familie og venner.Skal du blogge skal du jo blogge hvis du har lyst ikke fordi du føler "du må". :)

Jeg ble litt "trist" av å lese om ensomheten du har følt på :/ usj.Jeg vet jo at du vet at du IKKE er alene eller ensom.Men når det følelsen kommer er det kanskje vanskelig å tenke annet.For du er jo virkelig ikke alene vennen,du har ihvertfall meg;) haha om ikke annet ;) og Espen og Emma og familien :) Men jeg skjønner at det du har gått igjennom føles ensomt.Og at det da ikke "hjelper" hvor mye vi andre sier at vi er der for deg.For det er DU som står midt oppi alt,det er ikke vi,vi står bare utenfor å titter inn og kan ikke forestille oss hvordan du har og har hatt det.
Dette ble en lang kommentar da men ;) vil bare du skal vite at jeg er så inderliiiig glad i deg og Emmis :D jeg vil bare at dere skal ha det bra!:) Gleder meg til å se deg imorgen snupp :) KOOOS:)) Stinemor:)

Susann Englemamma sa...

Hei :)
Vi får mye tid til å tenke, når ungene ligger på sykehus! Jeg sitter faktisk i sykehussenga ved siden av Theos nå....
Som skrevet over her, så synes jeg også at bloggingen må være moro og ikke et ork.
Jeg håper selvfølgelig du fortsetter! Jeg startet å følge bloggen din da Theo var på Neo og du skrev en kommentar på min... Du har en kjempekoslig blogg. Og man blir jo bare glad av å se bilder av nydelige Emma <3
Klem:)

Vigdis Wiggen sa...

Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive. Jeg har ikke opplevd på kroppen det du har opplevd gjennom Dennis og Emma. Jeg har bare stått utenfor, og ville gjort mye - men ikke visst hva eller hvordan. Jeg synes det er interessant og morsomt å lese bloggen din. Mest siden Emma og min Marielle er nesten like gamle. Jeg liker å se bilder av Emmas rom, klær som den fine mamman hennes kjøper til henne, og ellers av interiøret hjemme hos dere. Jeg liker smaken din både med tanke på barneklær og interiør. Og Emma er jo en solstråle uten like!
Jeg skulle ønske jeg kunne hjelpe. Jeg håper du ikke slutter å blogge, men at du heller kan ta noen rolige dager (som du kanskje gjør nå), der du tenker over hva du vil skrive om. Du trenger jo ikke å blogge flere ganger om dagen.. Jeg kommer til å fortsette å følge bloggen din uansett om det kommer ett blogginnlegg i uka eller 3 om dagen!
Stor klem til deg! <3

Anna sa...

Hei Line!

Nu måste jag skriva på svenska här för jag hittar inte dom rätta orden på norska ;)
Jag känner ju inte dig så väl då vi bara var grannar en gång i tiden. Men jag måste få säga att jag tycker du verkar vara en underbar människa. Det ni har fått gå igenom är så trist att jag finner inte orden. Är så glad för er skull att ni har Emma nu och hon är så underbart söt! Jag tycker det är roligt att följa din blogg och jag hoppas du vill fortsätta blogga. Har ju en blogg själv och det blir långa pauser ibland men jag vill ändå ha den kvar. Tänker att det blir roligt för mina flickor att läsa en vacker dag. Det blir ju som en dagbok också och ibland är det skönt att få "ösa" ur sig. Det du kan göra är att sätta lösenord på den så att du kan välja vilka som får följa den. Jag hoppas förstås att jag får fortsätta följa ert liv. Om inte annat så är det himla kul att se hur otroligt fint ni fått i lägenheten. Jag hade verkligen behövt dig som smakråd när vi bodde där :D.
Hur det än blir med din blogg vill jag skicka dig en varm kram och ett stort lycka till! Vi kanske kan ses till sommaren? Vi har planer om att visa Nova vars hon är född och vars vi bodde och så. :)
Ta hand om dig!